ambulo

From LSJ

οὐδεὶς ἔστη παρὰ τῷ λέοντι ἡμᾶς φοβήσαντι → no one stood near the lion because it had frightened us

Source

Latin > English

ambulo ambulare, ambulavi, ambulatus V INTRANS :: walk, take a walk, go on foot; travel, march; go about, gad; parade, strut

Latin > English (Lewis & Short)

ambŭlo: āvi, ātum, 1, v. n. regarded by Doed. as a sort of dim. of ambio, but better regarded as comp. of am- and the root of βαίνω, beto, -bito, baculum = βάκπρον, vado, venio; Sanscr. gā = go; Germ. gehen; Engl. go. Curtius.
I Lit.
   A In gen., to go about, to walk: cum illā neque cubat neque ambulat, Plaut. Bacch. 4, 8, 56: si non ubi sedeas locus est, est ubi ambules, id. Capt. prol. 12: quem ad modum quis ambulet, sedeat, Cic. Fin. 5, 17, 47: sedetur, ambulatur, Varr. L. L. 6, 1, p. 72 Müll.: ambulatum est, Cic. Leg. 2, 1, 1; Sen. Ep. 113, 15: cum sedeatur, ambuletur, discumbatur, Gell. 2, 2: standi ambulandi vices, Quint. 11, 3, 44: ambulans aut jacens, Plin. Ep. 9, 36; Gell. 2, 9: cum ambulantis Tiberii genua advolveretur, Tac. A. 1, 13: aves aliquae ambulant, ut cornices; aliae saliunt, ut passeres, walk, Plin. 10, 38, 54, § 111: Aegyptii mures bipedes ambulant, id. 10, 64, 85, § 186: claudi ambulant, Vulg. Matt. 11, 5; ib. Joan. 1, 36; ib. Apoc. 2, 1; 9, 20.—Hence,
   B Esp., to walk for recreation, to take a walk: abiit ambulatum, Plaut. Mil. 2, 2, 96: visus sum mihi cum Galbā ambulare, Cic. Ac. 2, 16, 51: cum in sole ambulem, etiamsi aliam ob causam ambulem, etc., id. de Or. 2, 14, 60: pedibus ambulare, Suet. Dom. 19.—
   C To go, to travel, to journey (class.), Plaut. Capt. prol. 12: quo ambulas tu? id. Am. 1, 1, 185; Ter. Hec. 5, 3, 17: biduo aut triduo septingenta milia passuum ambulare, Cic. Quint. 25; id. Att. 9, 4 fin.: eo modo Caesar ambulat, ut, etc., id. ib. 8, 14 et saep.—Hence, in the comic poets, bene ambula, farewell, a good journey to you, a form oft. used at the departure of any one: bene ambula et redambula, farewell and farewell back, Plaut. Capt. 4, 2, 120: Ty. Bene ambulato. Ph. Bene vale, id. ib. 2, 3, 92; and absol.: ambula, go, Ter. Heaut. 2, 3, 139: ambulare in jus, to go into court, go to law: ambula in jus, Plaut. Curc. 5, 2, 23; Ter. Phorm. 5, 8, 43.—
   D To walk about with a certain gravity or importance: licet superbus ambules pecuniā. Hor. Epod. 4, 5; id. S. 1, 2, 25; 1, 4, 66.—
   E Of inanimate things: amnis, quā naves ambulant, Cato, R. R. 1, 3: Nilus immenso longitudinis spatio ambulans, Plin. 5, 9, 10, § 51: velut intus ambulantem (lucem), id. 37, 9, 47, § 131.—Trop. (only post-Aug.): quod deinde caput translatum per omnes leges ambulavit, was afterwards added to all laws, Plin. 10, 50, 71, § 139; Dig. 4, 4, 15: ambulat cum domino bonorum possessio, ib. 37, 11, 2.—
   F Act., esp. with cognate objects, as iter, via, etc., to navigate, sail, pass over, etc.: cum Xerxes tantis classibus tantisque copiis maria ambulavisset terramque navigāsset, Cic. Fin. 2, 34: perpetuas ambulat illa vias, Ov. F. 1, 122 (cf.: ire iter, viam, etc., Burm. ad Prop. 2, 19, 50).— Pass.: si bina stadia ambulentur, Plin. 23, 1, 16, § 26.—
In milit. lang. t. t., to march: ut ter in mense tam equites quam pedites educantur ambulatum, Veg. Mil. 1, 27.—
In the jurists in opp. to ire: iter est jus eundi ambulandi hominis, of one going and coming, Dig. 3, 8, 1.—
II Trop. very freq. in eccl. Lat. (like Heb. and N. T. Gr. περιπατέω), to walk, in the sense of to live, with an adjunct of manner or circumstances: ambulavit Henoch cum Deo, Vulg. Gen. 5, 22: ut ambules in viis ejus (Dei), ib. Deut. 10, 12: qui ambulant in lege Domini, ib. Psa. 118, 1: in circuitu impii ambulant, ib. ib. 11, 9: fraudulenter ambulare, ib. Prov. 11, 13.—So also very freq. in N. T., but only once in this sense in the Gospels: quare discipuli tui non ambulant juxta traditionem seniorum? Vulg. Marc. 7, 5: qui non secundum carnem ambulant, ib. Rom. 8, 1: in carne ambulantes, ib. 2 Cor. 10, 3: honeste ambulare, ib. Rom. 13, 13: ut ambuletis digne Deo, ib. Col. 1, 10: quod non recte ambularent, ib. Gal. 2, 14 et persaepe.

Latin > French (Gaffiot 2016)

ambŭlō,⁹ āvī, ātum, āre (composé de amb), intr.
    I abst
1 aller et venir, marcher, se promener : [opposé à cubare ] Pl. Bacch. 896 ; [à sedere ] Cic. Fin. 5, 47 ; [à stare ] Quint. 11, 3, 44 ; [à jacere ] Plin. Min. Ep. 9, 36, 3 ; in sole Cic. de Or. 2, 60, se promener au soleil, cf. Leg. 2, 1 ; Ac. 2, 51 || marcher, avancer : si recte ambulaverit Cic. Att. 9, 4, 3, si [le porteur de la lettre] marche bien ; eo modo ambulat Cæsar ut... Cic. Att. 8, 14, 1, César marche d’une telle allure que...; cf. Cæl. d. Cic. Fam. 8, 15, 1
2 [en parl. de choses] mare aut amnis qua naves ambulant Cato Agr. 1, 3, une mer ou un fleuve où circulent des navires ; Nilus... ambulans Plin. 5, 51, le Nil qui se promène...; emptio ambulat per plures personas Dig. 4, 4, 15, l’achat se promène entre plusieurs mains.
    II avec acc.,
1 [acc. de l’objet intérieur] cum maria ambulavisset, terram navigasset Cic. Fin. 2, 112, après avoir [Xerxès] marché sur la mer, navigué sur la terre ; perpetuas vias Ov. F. 1, 22, cheminer sans arrêt
2 [acc. de l’espace parcouru] biduo aut triduo septingenta milia passuum Cic. Quinct. 79, en deux ou trois jours faire une marche de sept cent mille pas ; si statim bina stadia ambulentur Plin. 23, 26, si l’on parcourait aussitôt deux stades.

Latin > German (Georges)

ambulo, āvi, ātum, āre (Demin. v. ambio), bezeichnet das Umhergehen als eine natürliche, ungezwungene Bewegung, teils im Ggstz. zum Stillstehen, Liegen, Sitzen, teils zum Laufen, Springen u. dgl.; dah. I) im allg., sich mit natürlichem, ungezwungenem Schritt in Bewegung setzen, gehen, wandeln, umher-, auf-und abgehen, einhergehen, a) v. Menschen u. Tieren, α) intr., Ggstz. cubare, Plaut.: Ggstz. sedere, Cic.: Ggstz. sedere aut stare, Sen.: Ggstz. currere, Sen.: Ggstz. salire (v. Vögeln), Plin.: Ggstz. incedere (einhersteigen), Sen.: ambulas inter nos, Plin. ep.: ante noctem cum facibus. Hor.: per funem v. Elefanten, Sen.: unpers., sedetur, ambulatur, Varr. LL. 6, 1: cum sedeatur, ambuletur, Gell. 2, 2, 9. – vom Redner, der auf der Rednerbühne einige Schritte macht, Quint. 11, 3, 127 u. 130. – u. vom gewichtigen Gang des Eingebildeten, würdevoll einherschreiten, einherstolzieren, Cic. de or. 1, 246. Hor. epod. 4, 5 u. 8, 14. Claud. in Eutr. 1, 306. – bes. vom natürlichen, ungezwungenen Schritt des Geschäftigen, Reisenden usw., wandern, auftreten, zugehen, marschieren, ambula cito, tritt scharf auf, Plaut.: ambula, nun trolle dich, Ter.: defessus sum ambulando, vom Umherwandern, -laufen, Ter.: si recte ambulaverit, tüchtig aufgetreten od. zugegangen ist, Cic.: dah. bei den Komik. der Abschiedsgruß, bene ambula od. ambulato, reise glücklich! Glück auf den Weg! gute Verrichtung! Plaut. (s. Lorenz Plaut. most. 840. Spengel Plaut. truc. 427): bene ambula et redambula, Plaut.: bene ambulasti od. ambulatum est? verlief die Reise glücklich? bist du glücklich wieder da? Plaut.: aber ergo ambula! also fort mit dir! Plaut. u. bl. ambula, Ter.: u. der scherzh. Ausdruck, ambulare in ius, vor Gericht wandern = klagen, klagbar werden, Plaut. u. Ter. – u. endl., wie marschieren, v. Soldaten, eodem modo autem ambulat Caesar, ut etc., er macht solche Märsche, Cic. ad Att. 8, 14, 1: u. milites bellum ambulando confecerunt, durch bloße Märsche u. Gegenmärsche (aber wohl auch witzelnd mit Anspielung auf die Bed. von no. II, B, also = »durch bloße Spaziermärsche«), Cael. in Cic. ep. 8, 15, 1: dah. ambulare später als militär. Übung = »in Reih' und Glied marschieren«, educi ambulatum, zum Exerzieren ausrücken, Veget. mil. 1, 27. – β) tr. m. Acc. des Raums, der durchwandert wird, cum (Xerxes) tantis classibus tantisque equestribus pedestribusque copiis, Hellesponto iuncto, Athone perfosso, maria ambulavisset, terram navigasset, über Meere marschiert, über Land gesegelt war, Cic. de fin. 2, 112 (wo Baiter jetzt mari u. terrā): perpetuas vias, wandeln, Ov. fast. 1, 122: amb. vias difficiles et laboriosas, Augustin. conf. 4, 12: totum caelum oculis, überblicken, Tert. ad nat. 2, 4 extr. – od. m. Acc. der Strecke, die zurückgelegt wird, biduo aut triduo septingenta milia passuum ambulare, Cic. Quinct. 79: u. so Quint. 6, 3, 77: u. im Passiv m. Nom., si statim bina stadia ambulentur, Plin. 23, 26. – b) übtr., v. Lebl., mare aut amnis, quā naves ambulant, hin- u. hergehen, Cato: Nilus immenso longitudinis spatio ambulans, einherfließend, Plin.; u.v. Licht, Plin. 37, 131: nos offendimur ambulante cenā, gleichs. wandernden Tafel (wo die Speisen zwar auf-, aber sogleich wieder weggetragen werden) Mart.: fides male ambulans, auf schwachen Füßen stehende, schlecht bestellte, Petr. 12, 1. – und insbes., wandern = von einem zum andern od. auf den andern übergehen, m. per u. Akk., caput (legis) translatum per omnes leges ambulavit, Plin.: emptio ambulat per plures personas, ICt.: u. absol., ambulat cum domino bonorum possessio, ICt. – II) prägn.: A) mit dem Nbbgr. des Müßiggehens, wie unser herumlaufen, -schlendern, sich herumtreiben, Plaut. Men. 706. Cato. r.r. 5, 5. Varr. r.r. 1, 16, 4. – B) zur Erholung, um sich Bewegung zu machen, herumgehen, lustwandeln, sich ergehen, spazieren gehen, abiit ambulatum, Plaut.: tu otiosus ambulas, Cato fr.: obsono ambulando famem, Plaut.: in hortis cum Galba, Cic.: in litore, Cic.: pedibus per urbem, Suet.; vgl. alienis pedibus ambulamus, lustwandeln mit fremden Füßen (d.i. indem wir uns in Sänften tragen lassen), Plin.: unpers., satis iam ambulatum est, Cic. de legg. 2, 1. – / Arch. Fut. exakt. amulareis = ambulaveris, Corp. inscr. Lat. 1, 1431, 7 = 5, 4111 = Carm. epigr. 119, 2 ed. Buecheler.

Latin > Chinese

ambulo, as, are. n. act. :: 走。逛。— in jus 吿官。吿狀。— maria 行船。渡海。— totam vel per totam civitatem 逛徧週城。